Jeg er født 08 Juni 1961, i Köln Lindenthal. Jeg er lykkelig mor til tre barn og bestemor til fire søte barnebarn.

Når jeg nå har bosatt meg i denne vakre bygda ved Møsvatn, føler jeg at jeg har kommet hjem. Jeg bor her med familien min, på en gammel, koselig gård, sammen med totalt 44 sledhunder.

Og er fullt og helt bitt av, sledehundbasillen......

Faktisk, så ville jeg bare ha en hund som jeg kunne ha med meg på sykkelturer, da jeg måtte finne en annen sports-aktivitet etter at min lege hadde informert meg om at jeg på grunn av ryggproblemer måtte slutte og spille håndball. Og så fikk jeg hunden Chan, en Sibirian Husky.

Takket vare en venn, deltok jeg i 1985 på mitt forste sledhundløp. Siden har jeg ikke kunnet holde meg borte fra denne sporten. Ved siden av familien min, er kjøring med, og stell av hunder, blitt en sentral del av livet mitt.

 

 

 

Hva gjør, at jeg er så facinert av dette.....?

Hundejøring er veldig utmattende - og samtidig vidunderlig, og magisk.

Jeg hadde absolutt ingen anelse om hvordan mennesker og dyr vokser sammen gjennom felles opplevelser i naturen.

Denne erfaringen kunne jeg ikke ha gjort uten mine hunder.

Yukon Quest 2001 - En drøm gikk i oppfyllelse. Endelig skulle jeg delta i verdens lengste hundesledeløp - gjennom Alaskas ødemarker, på sporet til inuitene og gullgraverne. Men allerede i Dawson måtte jeg gi meg, noe som inspirerte meg til å komme tilbake i november 2002 for å forberede meg til Yukon Quest 2003. Og da jeg krysset målstreken i Fairbanks, hadde jeg og hundene mine klart det som ingen annen europeisk kvinne hadde klart før.

Det neste store målet var Finnmarksløpet, og i 2005 sto jeg på startstreken i Alta. Mine åtte hunder gikk 500 km-loipen og koste seg.

I dag bor jeg med min familien i Norge, og lever etter et sitat fra George Bernhard Shaw:

Men du ser og sier: Hvorfor? Men jeg drømmer og sier: Hvorfor ikke?